Tur til Prekestolen
Helt siden jeg og Sverre flyttet til Sandnes i august i fjor, har vi lenge tenkt oss opp på Prekestolen... Men vi kom oss ikke så langt med å tenke på Prekestolen i 10 måneder, så idag satte vi oss rett og slett bare i bilen og dro. Alt man har hørt om denne fantastiske utkikksplassen er helt sant, det er nydelig der, og man går rundt med ærefrykt (tanken slo meg at et middels kraftig vindkast kunne gitt meg en 8 sekunders langt fall med en myk landing i steinura). Det brosjyrene og alle de verdensvante vennene dine ikke forteller, er om hva du ser og opplever på veien opp dit! Når jeg og Sverre begynte å gå, var vi litt tvilsomme til eget fottøy. Burde vi hatt goretex-sko, eller kanskje sko med bedre ankelstøtte? Vi hoppet jo rett og slett fra stein til stein på den 6 kilometer lange turen. Det viste seg at problemet med fottøy ikke var noe å bekymre seg for. Vi var nesten utskudd, vi som kom i treningsklær og joggesko. Etter den første stigningen på vei opp tok vi nemlig igjen de første asiatene vi så på denne turen. Der gikk de i denim-bukser, høyhelte sko og lange kåper. Og de var ikke de eneste. I ti minutter lå vi bak to svært fashionistisk kledde norske menn. De gikk i snegletempo, og vi hadde en konstant frykt for at dongeribuksene deres skulle sprekke i fjeset på oss, mens de kavet seg opp knehøye steiner (som vi elegant hoppet opp, med våre fleksible klær).
Når du er fremme skal du i grunnen bare gå ut ifra at 90% av alle rundt deg er turister som har reist langveisfra for å ha 10-minutters lange fotosenanser ytterst på platået, derfor har de selvfølgelig førsterett på plassen. Du kan såklart skubbe deg frem og ta ditt etterlengtede bilde, men ikke bli forfær om du plutselig står midt i et indisk familiebilde. Til slutt har man alle andre som står ute på platået. Du sitter egentlig konstant med en frykt for at en eller en annen idiot plutselig skal ta springsats og løpe utfor kanten, eller at alle amatørakrobatene som poserer ytterst på kanten plutselig skal trille utfor. Det er ironisk at norske lekeplasser har blitt så sikkerhetsmodifisert at de er kjedelig og nesten ikke motorisk stimulerende for barn (satt drøyt på spissen) og inngjerdet fra ende til annen, mens på Prekestolen sitter barna side om side og dingler med beina utfor kanten som stuper 600 meter ned i de vakre norske fjorder.
Vi, voksne som vi er, dinglet med beina utfor kanten fordi vi er gammel nok til å passe på oss selv. Her ser dere bilder fra turen vår:

Helt i starten av løypa. Her var det ikke på det bratteste engang. 
Første platået vi ankom. Vi synes vi lå høyt oppe, men sammenliknet med Prekestolen var dette bokstavelig talt rett over parkeringsplassen. 
God stil?
Sverre fant et skilt. Det må dokumenteres. 
Flink han er til å bære sekk. 
Sterke-Marthe!
Enda et platå. Vi synes dette også var høyt, men sammenliknet med... ja, du skjønner. 
Vi går på et gangfelt. Tommelopp. 
Båten uti det blå. 
Sverre nyter utsikten utfor kanten. 
Først var det tryggest å bare sitte og se på Prekestolen. 
Jeg derimot løp utpå, ville ha bilde der ute jeg. 
"Ironman" var ikke snau, og løp ut etter meg. 
Oss to på Prekestolen. 
Meg. 
Sverre. 
Kjærestebilde på Prekestolen. Det er jo obligatorisk?
<3

Hei mamma. Se hvor jeg dingler mine bein.

Se Oddrun og Svein, se hva deres sønn gjorde!
Hehe. 
Tidenes utsiktbilde!
Boyah, her har jeg også vært. 
Sverre er så flink til å ta bilder!


Sverre spiser BRØD.
Verdens beste sjokolade!! 
Heia Norge. Vi møtte faktisk på endel rødruss oppe på Prekestolen, av en eller en annen grunn. 
Så fornøyd med å trosse sin egen høydeskrekk :)
Haha, hva er det han gjør? Hamster i sprekken kanskje?
OVER Prekestolen var det også utsikt!
Meg utpå kanten, helt utpå kanten. Og jeg lever enda. 
Sverre nøyde seg med å posere der han hadde støtte i ryggen. 
Tusen takk til den Norske Turistforeningen for en glimrende tur!






























































































